Generalsekretær Randi Hagen Eriksrud i Av-og-til forteller i et debattinnlegg i Bergens Tidende 30. mars historien om "Andreas". En 14-åring som er et av Norges ca. 90 000 barn som har en eller to foreldre som drikker for mye, og som har fotballkampens 90 minutter som sin trygge sone hvor han og faren kan være sammen om en felles interesse. I likhet med Idrett Uten Alkohol, oppfordrer Hagen Eriksrud til alkoholfrie tribuner – en oppfordring som ikke overraskende blir stemplet som overformynderi i kommentarfeltet. 7. april avviser Fredrik Jomark fra Liberalistene Bergen Hagen Eriksruds argumenter som "følelsesbaserte".
Dette handler imidlertid verken om overformynderi eller følelser, men om å skape et åpent og inkluderende samfunn med noen definerte soner hvor alle kan føle seg trygge og velkomne. Idretten bør være ei slik sone. Her møtes barn, ungdom og voksne, aktive og tilskuere, folk fra ulike trossamfunn og kulturer, mennesker med god og dårlig helse. Til felles har de at de ønsker å drive med eller underholdes av idrett. Blant dem finner vi mange som enten ikke kan, vil eller bør eksponeres for alkohol. Dette kan skyldes alder, tilhørighet til kultur, tro eller livssyn, vonde erfaringer, et eksisterende eller gryende alkoholproblem, eller at man rett og slett vil nyte idretten i fred uten å forstyrres av andres rus.
Disse skal det også være plass til i idretten, og det skal ikke ligge på dem å måtte inngå et kompromiss. Norges idrettsforbunds visjon er "idrettsglede for alle", og organisasjonen vil at "all idrettslig aktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet." De fleste vet nå at alkohol ikke på noen måte er helsefremmende, og om noen må ekskluderes fra idretten fordi andre skal få nyte ølen sin, må vi også stryke "alle" og "fellesskap" fra forbundets visjon. Da står vi igjen med en idrettsglede med bismak.
Som Jomark selv er inne på, er samfunnet vårt og kulturen vår full av arenaer og situasjoner hvor alkohol ses på som en forutsetning for en vellykket opplevelse: standup; teater; konserter; bursdager; fredagspils; bibliotek; kino; bryllup; sydenturer; frisører; gullrekka; flyturer; boligkjøp: Det mangler ikke på anledninger for å drikke alkohol. Det norske kulturlivet er eksempelvis i stor grad finansiert av alkoholsalg, noe som altfor ofte går på bekostning av publkummere som ønsker å nyte en konsert uten å forstyrres av rusrelatert støy eller annen uønsket oppmerksomhet. Det skal ikke mange vinglassene til før praten sitter litt for løst, uansett hvor lavmælt det musikalske uttrykket måtte være. Hvorfor skal dette være noe man bare må finne seg i? Hvorfor kan ikke en fotballsupporter holde ut 90 minutter uten alkohol, slik en edru musikkinteressert må holde ut 90 minutter med skravling?
Idrett, trening og mosjon er blant de viktigste folkehelsetiltakene vi har, og vi finner vi det uforståelig at det skal være en så opplagt kobling mellom idrett og et produkt som kan knyttes til over 60 sykdommer. Når i tillegg idretten som kulturuttrykk - i motsetning til for eksempel film, teater og musikk - ikke kjenner noen aldersgrenser, utpeker den seg tydelig som en arena som bør være alkoholfri.
Vi mener at idretten skal være en anledning til ikke å drikke eller eksponeres for alkohol. En anledning hvor supporteren med tilløp til problemer klarer å holde seg på matta. Hvor det unge talentet lærer at alkohol forstyrrer treningseffekten, forsinker restitusjonen og øker skaderisikoen. Hvor 10-åringen på cup er 100 % sikker på at ingen av de voksne endrer adferd i løpet av helga, og at alle til enhver tid kan trå støttende til om noe skulle skje. Hvor "Andreas" på 14 år kan få sine 90 gode minutter sammen med pappaen sin.
Først da får vi idrettsglede for alle.
Åsmund Kleivenes Tidlegere prosjektleder for Idrett Uten Alkohol
